domenica 20 settembre 2009

Una poesia della nostra sorella albanese: Raimonda Moisiu

Floket e tua...!


Nga kane rene keto floke ?
ofshana ate mengjes
Ylberi t’i kete sjellur, nga cepi i qiellit valle?
Ti shtrire nen kuroren e nje mimoze me vese
Dhe floket kacurrele – perqark si shtojzavalle

U shtriva dhe une, koken vura mbi floket e tu
Si permbi nje qylym te papare te Persise
Ti beje sikur flije , por qeshe me te madhe
Me mbulove me floket e grackes se dashurise

Gjith qielli me parajsen … gjith bota,…gjith pranvera
Ishin mbledhur atje ne kuleten e flokeve
Si sugar i pangopur nga arome e livadhit
Buzet e mia shkonin neper lendine te gjoksit


Dhe diellin, dhe mimozen, dhe eren pranverore
Ma kishin zene krejt ata floke si atlas
Si nuk u ngop ky qingj i buzeve te mia
Nga cdo qelize e trupit - te syte si elmaz


Kur duart e mia ,ah!, keto duart e pafytyra
Zbuluan fustanin, si gjethe, qe fshehin nje manjole
Floket e tua u zgjaten, sa zgjat harku i Ylberit
Te tjeret te mos na shihnin bene nje tis te holle

Kur putheshim me zjarr nen kacuben e flokeve
E kur shterngoheshim me kembet e degezuara
Nje manushaqeze e vockel ,e kalter si syri yt
Si fluturze puliti petalet e gezuara

Buzet e mia – sugari qe kullotnin ne livadhin
dhe kembet kryqezuara si ngjyrat ne ylber
qe syri yt e lindi, ate cast …neper pranvere
u stepen vec nje cast nga manushaqez e vogel

Nessun commento: